bymuseet i bergen museene | lepramuseet

Fra Medisinens historie i Norge (1936)

I Reichborn-Kjennerud, Grøn, Kobro: Medisinens historie i Norge fra 1936 finner vi en oversiktlig fremstilling av St. Jørgens Hospital og norsk leprahistorie.

 

I 1815 møter der oss i Bergen et trist billede: der var 66 spedalske i St. Jørgens hospital i et felles rum menn og kvinner om hverandre med 40 tilstøtende små celler, som tjente til soverum. Elendig mat fikk de, og de gikk derfor stadig på tiggeri. Der var ingen læge og lægemidler måtte de syke skaffe sig selv.

Hospitalspresten Johan Ernst Welhaven (dikterens far) karakteriserer hospitalet som en slags begravelsesplass for levende. En appell til byens innbyggere hjalp dog; gaver kom fra enkelte, andre fikk i stand teaterforestillinger til inntekt for de syke, så disse gikk bedre tider i møte. I 1817 fikk hospitalet omsider en læge, idet korpslæge Jacob C. Th. Teuscher (1772-1846) blev ansatt som dets kirurg. Hans virksomhet synes dog å ha vunnet liten anerkjennelse: da dødeligheten var stor, foreslo forstanderen posten ophevet. Dette er et eksempel på hvorledes administrasjonen i begynnelsen av forrige århundre anskuet den medisinske sakkunnskap, og det viser hvor liten innflytelse lægene den gang hadde forstått å skaffe sig i hygieniske spørsmål.

Men i 1830-årene skjedde der en forandring. Der kom en rekke fremragende læger med vilje og evne til å skaffe medisinen respekt og innflytelse endog på områder hvor man før hadde trodd å kunne greie sig uten dem; men så hadde jo hovedstaden hatt sin koleraepidemi i 1833. Noen av de første som kom til å nyte godt av denne forandring, var de spedalske. J. J. Hjort (1798-1873), senere brigadelæge, reiste i 1832 til Vestlandet for å studere forskjellige sykdommers optreden der, særlig radesyken, spedalskheten og de veneriske sykdommer. Denne reise fikk stor betydning; ti det lyktes Hjort å finne gyldige beviser for at radesyken var en ganske annen sykdom enn lepra, og hvad den siste angår, gav hans innberetning støtet til en rekke foranstaltninger. I 1836 blev der fremsatt forslag for Stortinget om bevilgning til oprettelse av en kuranstalt for spedalske i Bergen eller annensteds; men det blev med at der skulde nedsettes en kongelig kommisjon, og dens forslag som gikk ut på oprettelse av kuranstalter i Bergen, Molde, Bodø og Tromsø, kom frem for Stortinget i 1842. Imidlertid var Daniel Cornelius Danielssen (1815-94) begynt å studere spedalskheten i St. Jørgens hospital i vinterhalvåret 1839-40, og daværende berglæge Carl Wilhelm Boeck (1808-75) kom med offentlig stipendium til Bergen i 1840 for å studere lepra og andre hudsykdommer, deres behandling og forebyggelse. Og dermed begynte det samarbeide mellem disse to, som skulde føre til så store og gode resultater. Fra nyttår 1841 blev Danielssen ansatt som hospitalslæge og fikk samtidig bevilget et beløp for å kunne anstille undersøkelser betreffende den spedalske sykdom. Først i 1845 besluttet endelig Stortinget at der skulde bygges en ny helbredelsesanstalt og at den skulde ligge i Bergen. Danielssen blev 21 september 1846 utnevnt til dens overlæge. Imidlertid fortsatte Danielssen sine undersøkelser i St. Jørgens hospital, og de viktige resultater er nedlagt i Danielssen og Boecks store verk Om Spedalskhed som utkom i 1847, et for sin tid mønstergyldig arbeide som kan sidestilles med det beste på dette felt. Dette verk løftet Norge op til en lederstilling i lepraforskningen og gjorde Bergen til denne forsknings midtpunkt. I St. Jørgens hospital innførte han sanitære forbedringer, så dødeligheten avtok betydelig. Han talte alltid og overalt på den for ham eiendommelige, kloke og kraftige måte de spedalskes sak, og følgen var at den motstand han tidligere var møtt med fra de sykes side (kanskje mest på grunn av de likåpninger han innførte), nu helt svant, og neppe noen har vært mer avholdt i sykehuset enn Danielssen.

Ved to års intenst arbeide løste den 26-årige Danielssen spørsmålet om spedalskhetens klinikk på en så ypperlig måte at han la den faste grunnvoll for all senere videnskaplig lepraforskning som kun har hatt litet å tilføie eller korrigere. Det nevnte verk gjorde epoke og skaffet dets forfatter europeisk ry. (H. P. Lie). Danielssen opfattet lepra som en arvelig dyskrasi i blodet, - fast overbevist om at arven ved resultatet av sine eksperimentelle undersøkelser, som også innbefattet tallrike forsøk på å overføre lepra på mennesker, hvilket ikke lyktes.

Det nye Lungegårdshospitalet blev tatt i bruk 1 oktober 1849. Det rummet 60 spedalske og 24 andre hudsyke, og der fortsatte Danielssen sine videnskaplige undersøkelser og kurforsøkene. Den unge Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912) blev i 1868 ansatt som underlæge.

Imidlertid synes lepraen å ha utbredt sig meget fra 1830-årene av, og følgen var at der fra lægene blev reist krav om oprettelse av nye pleieanstalter for de ulykkelige som lå og led ondt ute i bygdene. Stortinget gikk med på dette, og 12 juni 1857 kom den første patient inn i Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1 i Bergen, bestemt for 280 syke. Den fikk betegnelsen nr. 1 fordi man oprinnelig hadde tenkt å kalle Reknes pleiestiftelse ved Molde og Reitgjerdets pleiestiftelse ved Trondhjem, som begge blev ferdige i 1861, for Pleiestiftelsen for spedalske nr. 2, resp. Nr. 3, hvilket aldri blev gjennemført. Ved stiftelsen i Bergen blev G. A. Hansen ansatt som læge omtrent samtidig med at han blev underlæge ved Lungegårdshospitalet, så han fikk et overordentlig rikt materiale til sine studier. I 1854 blev den første overlæge for den spedalske sykdom utnevnt, nemlig Ove Guldberg Høegh (1814-63), en administrativ stilling til sykdommens bekjempelse. De senere overlæger er: T. Løberg fra 1858, G. A. Hansen fra 1875, H. P. Lie fra 1912 og R. S. Melsom fra 1935.

Fra uminnelige tider har man ansett lepra for en smittsom sykdom; men da den i det 16. og 17. århundre avtok i Europa, gikk denne opfatning mer tilbake, og i begynnelsen av det 19. århundre var dens tilhengere visselig i mindretall. Danielssen og Boeck var først usikre i sin opfatning, men kom senere til den bestemte overbevisning at årsaken måtte være en arvelig, sykelig sammensetning av blodets stoffer (en arvelig dyskrasi). Denne teori var alment anerkjent inntil G. A. Hansen i slutten av 1860-årene begynte å bekjempe den. Han mente nemlig at sykdommen måtte være en smittsom sykdom som overføres fra menneske til menneske på forskjellige måter, bare ikke ved arv i videnskapelig forstand. Og det lyktes ham å finne beviset en bestemt bacill i de spedalske knuter. I 1874 fremla han nemlig sine beviser for smitte (kontra arv) og meddelte for første gang sine iakttagelser av stavformige legemer i de spedalske knuter. I 1882 offentliggjorde han sine fortsatte undersøkelser som slo fast at han hadde opdaget lepraens årsak. (Når han første gang så bacillen, kunde han selv ikke huske, men antagelig var det i 1873).

Det var denne opdagelse som gjorde Armauer Hansens navn kjent og hans opfatning av spedalskheten anerkjent jorden rundt, og det var som leprabacillens opdager at kolleger fra alle land i 1901 reiste hans byste i Bergens museums have. Hans anskuelser fremkalte vedtagelse av loven av 1877 "Om forsørgelse av fattige spedalske" og ""Lov angående spedalskes avsondring og innleggelse i offentlig pleie- og helbredelsesanstalt." Disse lover har hatt stor betydning, da de har vært forbilleder for lignende lover i andre land, og man kan vel også anta at de sammen med lepraens tilbakegang har hatt betydning for vedtagelsen av den norske tuberkuloselov av 1900.

Da de spedalskes antall hadde gått jevnt og gledelig nedover, kunde man i slutten av 1880-årene begynne å tenke på nedleggelse av noen av hospitalene. I 1895 blev da Reknes pleiestiftelse nedlagt og dens 42 patienter overført til Pleiestiftelsen nr. 1, som derefter overtok Lungegårdshospitalets videnskapelige arbeide med lepra.

Overlæge Danielssen døde 13 juli 1894 (likesom C. W. Boeck av anæmia perniciosa), og Hans Peter Ellingsen Lie (f. 1862) blev hans efterfølger som overlæge og bestyrer av Pleiestiftelsen. I Lungegårdshospitalet blev i 1895 avslørt en minnetavle som bærer Danielssens navn og i symbolske figurer fremstiller videnskapen, som med sin fakkel jager sykdommens gribbe på flukt og strekker sin skjermende hånd over de syke. Tavlen er utført av den tyske billedhugger Max Klein og er en gave fra kolleger i alle verdens land. Den står nu over inngangen til Pleiestiftelsen. Lungegårdshospitalet blev i 1897 solgt til Bergens kommune som har brukt det til epidemiske og tuberkuløse syke. I årenes løp hadde St. Jørgens hospital lagt sig op en ikke liten kapital, fordi belegget stadig sank, mens inntektene, særlig av jordegodset, steg. I 1900 eiet det kr. 1 116 000. Da nu de spedalskes antall blev så lite, blev spørsmål reist om det ikke var best å bruke disse penger til fordel for tuberkuløse, hvis antall var stigende i vårt land. Klaus Hanssen var en tidlig og ivrig talsmann for dette. Det blev imot forslaget hevdet at man ikke hadde lovlig adgang til å bruke av disse penger til andre formål, så lenge der fantes en spedalsk i landet; men saken blev dog avgjort i favør av de tuberkuløse ved kongelig resolusjon av 8 september 1896 som bestemmer følgende: St. Jørgens hospitals stiftelse skal efterhånden omdannes fra et hospital for fattige spedalske fra Bergens stift til et hospital utelukkende for fattige tæringssyke fra samme stift, dog således at de spedalske som nu er optatt, skal få bli der til sin død. I november 1902 stod så Lyster sanatorium for tuberkuløse ferdigbygget for St. Jørgens hospitals midler. I 1895 var det bare 59 spedalske i St. Jørgens hospital og siden er tallet gått videre nedover.

Reitgjerdets pleiestiftelse blev nedlagt i 1921 og dets patienter overført til Bergen. I 1936 har vi bare 45 kjente spedalske i landet (av disse er 25 i Pleiestiftelsen, 3 i St. Jørgens hospital og 17 utenfor anstalt), så man kan nu vente å se sykdommen helt utryddet i Norge i en overskuelig fremtid. Den norske medisinske videnskap har på dette område vunnet en internasjonal anerkjennelse og betydning som aldri før.

Om de spedalskes antall meddeler overlæge H. P. Lie følgende: Tallene før 1900 er noe vekslende opgitt av den grunn, at overlæge Armauer Hansen alltid før dette år førte nye tilfelle tilbake til det år de ved nøiere undersøkelse måtte antas å ha vist de første tegn på sykdommen. Dette er for det videnskapelige, etiologiske eller epidemiologiske ganske riktig og nødvendig for å kunne opspore de eventuelle smittekilder, men har statistisk den store ulempe at man for hvert år må tilføie nye tall til de før opgitte, da flere av de nye er opstått flere år før de blev anmeldt eller opdaget. Fra 1900 er derfor foretatt den endring at statistikken for året inneholder alle nyanmeldte tilfelle, enten de er opstått det år eller flere år i forveien.

Del dette med andre: